Alt fysikk kan gi
Blekk, men ikke farge
Hus, men ikke rom
Klokke, men ikke tid
Så enkelt som
Overflaten, ei som dypet
En dag finner du ut av at du faktisk savner en person veldig, du merker på hele kroppen at du mangler noe du en gang hadde (eller bare skulle ønske du kunne få). Så bruker du alle kreftene dine på å savne denne personen, situasjonen eller objektet. Det du ikke bruker energi på, er å tenke over konsekvensene. Du tenker at du ønsker noe av hele deg - uten å tenke over hvordan situasjonen hadde endret seg om ønsket faktisk hadde gått i oppfyllelse.
«Jeg savner deg,» det hender noen ganger at jeg mottar en slik skriftlig melding (SMS, MSN, etc.). Dette utsagnet har flere virkninger, de jeg kommer på best, er de negative. Men slike ord er også med på å øke selvtillitten. I enkelte tilfeller, kan jeg til og med føle meg ønsket, og den følelsen er viktig, den følelsen er hard å klare seg uten. Dermed veier det positive opp for det negative, til tider.
Men la meg gå tilbake til følgene av dette. Når du forteller noen at du savner dem, hva kommer det av, hva ligger egentlig bak? Sier man det av sympati, og vil heve vedkommende opp, eller sier man det i utgangspunktet for sin egen del? Det er nemlig den sistnevnte muligheten som er ekte, og som iallefall for meg, gir en god følelse. Man er da ikke interessert i å få uønsket og unødvendig sympati? Dessuten så ligger det jo kanskje litt sympati bak det ekte motivet også. Men allikevel, hvis man føler at noen savner deg, og ikke sier det av uakseptable grunner, har de egentlig tenk over det de sier? Tenker de over hvordan det kanskje vile vært hvis de fikk det de tror de ønsker sånn?
Jeg vil ikke skuffe. For jeg tror at i de fleste tilfeller der man tror man er i visshet om at man ønsker noe, er det kanskje like greit uten. Skuffelse er jo da en naturlig ting, om man får det man vil ha, og oppdager at det kanskje ikke er det man håpet og trodde. Uttrykket er en smule overbrukt, og noen ganger forsvinner det som skrift i sanden. Det er slike små ting som man egentlig bør merke seg er ganske store.
Negativene er behandlet veldig dårlig, og bildene er igrunn ganske bortkastet, men det er fra den første 120-filmen jeg har brukt til Holga-kameraet, så hva kan man vel forvente? Jeg har ikke gjort noe annet med dem, enn å scanne dem inn. Jeg har brukt Fuji fargefilm, ISO 100 (noe som passer dårlig til bilder tatt innendørs, jeg hadde heller ikke noen fungerende blitz).
Selv om posete og den ordentlige teen er i to helt forskjellige klasser, er det posete jeg drikker. Den billige, lettvindte versjonen som sikkert ikke kan måle seg med den ordentlige gode teen. Allikevel er det poseteen jeg heller i meg om høsten. Det er den som aldri tar slutt, som jeg aldri får nok av. «Vil du ha te?» spør jeg Neda. «Nei, takk,» svarer hun. Og jeg lager en kopp te til meg selv. Tevann fra vannkoker, nypete på pose.
«Så godt, så enkelt.» Det er ingen tvil om at det er godt, men er det så enkelt? Det ligger jo så mye mer bak en kopp med te enn bare en pose med innhold. Og hvor kommer egentlig dette innholdet fra? Hva er det laget av, hvem er det som sørger for at bortskjemte jenter som meg sitter og nyter morgenstunden på den måten? I håp om å finne et lite snev av glede. For en kopp med te er faktisk fylt med mer enn bare kokende vann, en teskje sukker og litt god smak. Kanskje til og en smakebit på livet. Eller et lite lys i enden av tunnellen.
Peppermyntete, nypete, sitronte, jordbærte, bringebærte, mangote, eplete, blåbærte, solbærte, skogsbærte, nellikte, eller rett og slett earl grey som er smaksatt av bergamottappelsinskall og olje. Enda finnes det tusner av andre slag. Det hele er avhengig av humøret, og noen dager holder det med et glass vann. Men jo, disse dager der en kopp te eller ti er nødvendig, hvor kommer de fra? Hvorfor får man slike te-kick? Og hvorfor akkurat om høsten?
Jeg tror det er når humøret er på vei til å dale at tekoppene fylles for fullt. Og selvfølgelig når vinduskarmene begynner å trekke inn sur vind fra høstværet, eller når akebakkene fylles med snø. Kanskje er jeg ikke den eneste som daler litt når bladene faller og høsten kommer på besøk?
Han er en filosof. En god filosof, og det han skriver er innholdsrikt. Bøkene hans får tankene til å sirklere rundt, og etter på ha lest en bok av han sitter man igjen med en følelse. Spørsmålet er hvordan denne følelsen er, og hva man egentlig har lest.
Da jeg hadde lest Alkymisten, fikk jeg et øye for Paulo Coelho og måtte fortsette på Veronika vil dø. Begge disse bøkene fenget meg veldig, spesielt sistnevnte. Temaet var veldig aktuelt, mens i Alkymisten fanget han en interesse hos meg som jeg ellers ikke visste eksisterte. Allikevel var det noen dødpunkter i boka, og jeg følte ikke at jeg kom videre. Og når jeg nå har begynt på Pilegrimsreisen, mister jeg motet litt.
Disse dødpunktene - hva kommer de av? De aller fleste avsnittene er jo fylt med mening, og følger man med hele veien, skulle det da ikke være noe problem å holde på interessen? Etter å ha tenk litt over det, har jeg merket meg at han gjør de hverdagslige og små tingene så store. Det er jo kanskje en del av filosofien hans, men han gjør dem også noe så til de grader høytidelige. Det er noe som kan være litt irriterende. Filosofi skal da også kunne falle under en realistisk sjanger? Jeg syns ikke at det han skriver gjør det. Selv om for eksempel boka Pilegrimsreien er basert på hans virkelighet, så stemmer det ikke med hverdagen. Jeg føler at jeg bør være litt forsiktig med å kritisere dette, med tanke på at det virker som om det er en del av hans strategi, men noen ganger blir det rett og slett for mye.
Jo, helt klart, å fremheve de små tingene er viktig. Og vi mennesker er dårlige på det, til tider. Men så er det noe som heter at man har det best når man ikke aner det, og det tror jeg også er viktig å tenke på - eller iallefall plassere i underbevisstheten. For disse små tingene er jo ikke lenger små og gledesfylte om man skal analysere dem, og farge dem i alle verdens forskjellige farger! Et av de store spørsmålene Coelho tar for seg er hva lykke er. Jeg tror ikke at man kan oppnå lykke ved å lete etter den, og jeg vet ikke hvor positiv innvirkningen Coehlos bøker gir oss er. Men til tross for dette, er det vel å merke at det er helt sikkert en god ting å være bevisst på ting, det er bare viktig å ikke være for kontrollerende over sitt eget liv…
Jeg tror altså det finnes bedre måter å fremheve de små tingene på.
P.S. Hva synes du om det nye layoutet? Er det brukbart? Jeg er ikke fornøyd, men tenkte jeg skulle ha det sånn inntil kreativiteten kommer på besøk.
«Dagen i dag er din,» sier man til bursdagsbarnet. Det er det vi sier, det er liksom det det har blitt til at vi sier. Men er ikke alle dager våre? Står ikke alle dager til vår disposisjon? Dessuten så gjør man det til det man vil, og man er alltid avhengig av de rundt seg. Helt uavhengig om det er bursdag eller ikke. Men så har det kanskje noe å gjøre med at i dag er det meningen at alle skal tenke på deg, at det er du som er grunnen til at jeg skriver dette innlegget. Så på den måten er jo dagen i en litt større grad enn ellers - din. Men hadde jeg hatt muligheten, hadde jeg gitt deg alle dager.
Gratulerer med dagen, Øyvind.
Det er en stund siden nå, men jeg tenker stadig på det (også min idiotiske oppførsel rundt det, men den får jeg håpe er gravd dypt ned i jorden). En gang da jeg og mamma reise med Sterling fra København til Gardemoen, ble flyet en hel haug med timer forsinket. «Ja, ja, det var leit,» tenkte jeg da, og prøvde å bruke de lange og mange timene på Kastrup så fornuftig som mulig. Så tenkte jeg ikke noe mer på det, selv om det gjorde at jeg kom hjem til Norge enda senere enn tenkt. Dessuten så forventer man vel ikke noe særlig service av et lite og billig flyselskap som dette?
«Emilie? Hvis du skulle fått reise til en by hvor som helst i Europa, hvor ville du reist da?» nå i ettertid kan jeg ikke forstå hvordan jeg kunne finne på å drepe den gleden som bredte seg utover mammas ansikt da hun hadde oppdaget at grunnet den store forsinkelsen, hadde vi fått to tur-retur-billetter til et valgfritt sted i Europa.
«Hm..,» jeg tenkte meg lenge om. «Hvis jeg måtte dra et sted, skulle det vært Paris‚» presterte jeg å svare. Og vips så var stemningen ødelagt, og reisen til Paris har ikke blitt nevnt siden, noe jeg forstår veldig godt med den sure tonen svaret mitt var preget av.
Men, faktisk mens jeg lyttet litt rundt på Yann Tiersens musikk på youtube og gikk gjennom diverse scener fra filmen Amélie, slo tanken tilbake på meg: «Hvorfor i all verden har jeg aldri vært i Paris?»
Jeg har reist mye i mitt liv, og det er jeg veldig takknemlig for, men hvorfor har vi aldri tatt turen innom Frankrikes hovedstad?
Paris. Jeg har altså tenkt meg til Paris. Men hva skal jeg gjøre der? Hvor i Paris skal jeg være, hvilke plasser har jeg tenkt til å besøke?
Eller vent, hvorfor ikke ta det hele som det kommer? Finne et hyggelig hotell og spørre om en ledig sengeplass, satse på å komme i snakk med en sjarmerende franskmann som byr på pariserloff og te, peker ut noen plasser på et kart og sender oss avgårde? Hm, nei, det stemmer, det er jo fanskmennene som er så sære når det gjelder språk, jeg kan jo risikere å måtte fly hjemløs rundt i en totalt fremmed by! I beste fall sittende ensom på en tilfeldig kafé…
Vel. da er det avgjort, selv om jeg til tider ser på meg selv som spontan, må jeg planlegge reisen godt. Planlegginga er jo tross alt med på å gjøre reisen til noe spesielt, skape gleden ved å reise. Man må jo ikke glemme at halve gleden finner du før og etter selve høydepunktet.
Har du kanskje vært i Paris? Er det noe spesielt jeg må besøke? Noe jeg skal holde meg unna? Eventuelt hvorfor? Og hvilken by i Europa ville du besøkt, om du fikk sjansen til å velge?
P.S. Jeg har kjøpt scanner, sånn at jeg kan scanne inn negativer. Bilder tatt med Holga-kameraet mitt kommer sikkert til å bli postet her om ikke så altfor lenge. Og selvfølgelig må Holga-kameraet med til min eventuelle reise til Paris!
Da jeg endelig hadde kommet frem til København etter en åtte timers lang togreise, skulle jeg straks stå opp om morgenen for å reise videre ut til Faxehus Efterskole. S-toget var jo som alltid strøkent, og jeg liker Københavns gode kollektivtransport, men det private toget vi måtte ta videre hadde derimot en litt nedsatt standard. Hastigheten var heller ikke noe særlig å skryte av, men omsider kom vi frem, og en 22 minutters rask gange stod for tur. Først etter dette, kunne vi slå oss ned i spisesalen med en litt mindre fantastisk underholdning (satt igang av diverse emoer, i beste fall småalternative ungdommer fra dansk niende eller tiende klasse), litt sånn om-å-gjøre-å-spille-fortest-stil. Nåja, vi overlevde, og eplekaken smakte igrunn ganske greit.
Dansklæreren med ettervekst etter bleket hår syntes det var stas å få besøk av en nordmann, og var åpenbart positiv til både meg, søster og mor, og gikk utifra at holdningene mine til alkohol og narkotika var som hun håpet, og jeg skuffet visst ikke her heller. Søknadspapirene mine ble plassert i bunken med de andre søknadene og i og med at det var førstemann til mølla, skulle jeg visst ikke tvile på at en plass i teater-klassen ble satt av til meg. For ikke å snakke om en sengeplass. Romkamerater kan allitd bli spennende, og jeg må innrømme at jeg håper emobølgen roer seg ned en liten smule innen neste år.
Ifølge dette skal jeg altså på efterskole i dansk tiendeklasse (dansk niende tilsvarer norsk tiende) i skoleåret 09/10. Det er i og for seg ganske skummelt, og jeg må lære meg dansk. Men.. Livet er vel til for å leves.
Greit. Jeg skal prøve å ikke si meg selv imot, når jeg først sier at det er viktig å respektere alle de forskjellige reaksjonene som dukker opp i alle de menneskene som, enten nært eller fjernt, rammes av en slik hendelse, en opplevelse av død. En slik død man uansett hva man prøver på , eller ikke prøver på, ikke er forberedt på. Ikke ordentlig. Man kan si det på forhånd, man kan tro at man er forberedt, men død er ikke noe man lærer å kjenne før den bare ligger i fanget på deg, dukker opp som et svart teppe foran øynene dine. Det er en slik ting som ligger bak et lokk og bobler før det plutselig koker over og brer seg utover hver minste lille sprekk. Sorgene kan i et slikt tilfelle ikke taes på forskudd - spørsmålet er bare hvordan det skal takles etterpå. På en måte, kan jeg være enig i at det ikke er noe tema, at det bare får falle inn på den måten som blir naturlig og at man skal la det gå under huden på deg i en så stor eller liten grad som blir naturlig, men i et hvert tilfelle tror jeg kontroll er en viktig del.
Gryta kokte over allerede da vi fikk beskjed om å gå ned i «Grønt Amfi» for mange av oss, det var da lokket begynte å lette på seg iallefall. Det tok ikke mange sekunder før støyen hadde forvandlet seg til et labert humør som påvirket hele stemningen. Hele tiende klasses baseareal hadde tatt en vending uten like, og øynene var ved å sprenge av tårer hos mange.
Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg
Ikke alle kjent henne, ikke alle hadde vært bestevenner med henne, mange trodde de hatet henne, men det hele måtte snu. Hvordan skal man takle en skyldfølelse uten like, en trang til å knuse alt rundt seg og stille tiden tilbake, en trang som ikke trenger gjennom? Hvordan kan man kontrollere sinnet når det hele samler seg opp som et hat mot deg selv, verden, men mest av alt mangel på forståelse? Det aller siste du gjør er å forstå eller innse hva som hender, hva som har hendt. Et ras av sinne og fortvilelse samlet med alle tilfeldigheter faller over deg. Hva gjør du da? En slik problemstilling skal ikke dukke opp. Den skal ikke det, det er ikke det som er meninga, er det vel? Men allikevel stiller man seg selv et spørsmål om hvordan det er mulig å støtte seg på en slik hendelse, hvordan det er mulig å stjele oppmerksomhet, empati og sympati ved å trå frem selv. Det er riktig nok ganske klassisk, men folk ser visst på det som en løsning, å stjele sympati, når alle andre fortjener den så mye mer enn deg. Plutselig har du alltid vært bestevenn med personen du for bare et par dager siden hatet, hvor er logikken? Du bruker rett og slett sorgen og tragedien for det den er verdt. Jeg tror at når du skal fortelle hele verden om tragedien og vinkler det til deg selv og setter problemet på deg selv, handler det ikke om at du brydde deg, det handler mest sannsynlig om den skyldfølelsen du ikke blir kvitt. Men ordet savn dukker jo opp her også, du begynner å savne det du aldri hadde og innser at nå er det for sent. Klarer ikke å la det synke inn, at det er for sent. Men innerst inne vet du, at hadde det ikke vært for sent, hadde du ikke ønsket om å gjøre noe med det vært der. Paradoksalt? Ja. Urettferdig? Som faen.
Det viktigste er støtte, ikke tyveri. Mange blir lei seg, mange blir redde, de aller fleste kjenner på det. Ikke tro at skyldfølelse er noen løsning, tro iallefall ikke at å stjele medfølelse er noen løsning. Alle har mistet noe - noen en bestevenninne, noen en datter, noen en søster, andre et samtaleemne og en tanke.
Hvil i fred, Aurora. Til helvete med tilfeldigheter, sykdom og urettferd. Steget en må ta fra å vite noe til det har gått opp for en er stort. Jeg skulle ønske jeg trodde på en himmel.
Regnvær, vått hår, vind, lyn og torden. Røde og gule blader. Paraplyer. Det er fremdeles noe som mangler, og høstfølelsen har enda ikke tatt turen innom. På tide å dra på kafé og drikke varm kakao, så høstfølelsen virkelig blir. Helt til snøen daler ned og hvite tepper legger seg utover skolegården.
Jeg gjemmer meg under den gigantiske golfparaplyen som rommer minst fjorten elefanter og slenger kameraet rundt halsen, kafeen og Frida venter, jeg følger tiden, det er den som venter på meg, ikke jeg som venter på den. Jeg blir revet med av været, av vinden og høstfølelsen. Lar ordene renne over meg som en orkan, følger med på regnet som lager fosser i brosteinene. Og ikke minst; jeg setter pris på å måtte pakke meg inn i ullskjerfet mitt og skinnjakka.
Det er overraskende få som deler tankegang og handlig med meg og Frida på en onsdags ettermiddag som dette, men allikevel slår roen over oss og kaféfølelsen mangler ikke. Dessuten så skal ikke omgivelsene få ødelegge for de sjelene som ikke er der - omgivelsene er faktisk ikke større enn det de er, og det skal vi ikke si så veldig mye på. Iallefall ikke når de faktisk i seg selv er innholdsrike nok og full av varme. De to koppene med varm sjokolade er velsmakende, og verre blir det ikke av litt kanel strødd på toppen.
Men kafétur blir nok ikke helt det samme uten Neda.
